Julegleding og julesavning

Det gikk plutselig opp for meg at jeg har en hel uke til med juleferie! Det er 3.juledag i dag, og jeg skal på jobb på onsdag om ei uke. Da må jeg klare å gjøre mer med oppussing enn jeg har gjort de siste tre dagene!

Julefeiringen gikk godt. Julaften var vi hos mine foreldre og overraskende nok var søskenbarna mine der også. Mor hadde sendt invitasjon via icloud til meg og søsknene mine, og i den invitasjonen stod det ingenting om dalfolket. Det var jo hyggelig at de var der, men det hadde vært hyggeligere om jeg hadde hatt med gave til småtrolla deres.

Fenalår hører til i juletider. At Min fikk en svær kniv til jul, var en innbydelse til et noe teatralsk bilde..

Pinnekjøttet fortært, tyske julekaker på bordet, presskannekaffe med grut, julen var i hus. Minsten fra dalen måtte lese til-og-fra-lapper og dele ut pakkene. Søsknene mine og jeg fikk penger av farmor, og da Min fikk hjemmestrikka sokker i gave, jublet han, og sa: "Hun bruker på dere, men på meg bruker hun tid!"

Det er hardt å feire jul i et annet land, det er vanskelig å være borte fra familien. Det er nå halvannet år siden vi har vært i USA, og Min hadde skikkelig hjemlengsel. Det føles ikke som jul, mente han. Det er ikke lett å gjenskape en julestemning, og selv om det er annerledes, håper jeg at det likevel er fint.

Jeg bakte Swedish Coffee Bread og Tea Ring, noe som i svigermors oppskrifter kalte på crisco og lard, men i praksis kun er bladkrans med kanel og sukker og kardemommekrans. Olivia ga Min oppskrift på eggnog som hun hadde laget selv, og Min slo fast at den han laget selv smaker bedre enn det man kjøper i butikken. De siste dagene har han helt eggnog i kaffen sin om morgenen. Alkoholfri eggnog altså.

Bedre sent enn lenge etterpå, sa en kamerat av faren min for lenge siden. Jeg synes det er godt sagt. I dag sendte jeg julegaver til svigerfamilie og julebrev til norsk familie. Summen kom på nette 808 kroner for 4 pakker og en et titalls brev. Det er sprøtt når det er dyrere å sende en pakke enn verdien av innholdet.

Min snakket med familien på telefonen 1.juledag, og de sendte ham på rundgang til søskenbarn, tanter og besteforeldre. I morgen skal han skype med faren. Det er godt det finnes kommunikasjonsmåter å nå hverandre på, det gjør at Min smiler litt mer i timene etterpå.

Juleferiefrokost

Endelig juleferie! Etter en intens uke med karakterføring, skjemautfylling, nye opplæringsplaner, leting etter søknader om fravær og fritak fra karakterer, har jeg endelig fått fri.

I går kveld var jeg på jentekveld hos ei venninne og spiste grøt og vafler, mens Min var på juleølsmakekveld. Han ville bli henta, og som faren min sier, er det konens plikt å hente mannen på fest. De hadde hatt en forrykende kveld, gjengen som vurderte 10 ulike sorter juleøl. Min hørtes ut som en autocorrect på iphone når han leste hva han hadde skrevet som vurdering.

Kaffe, juice, stekte egg, poteter stekt i baconfett og sprøsteikt bacon

Etter å ha drømt om oppussing, utleie og klasseframføringer, vekket Min meg med skikkelig bacon-infisert frokost.

Han la ei mandarin på tallerkenen min for å gjøre det hele litt sunnere.

Fjortiskrangling og falske piercinger

Fjortiser er skikkelig søte! Forrige uke fikk jeg mitt første oppdrag som fredsmekler og sannhetsgransker. To av jentene kom til meg i klasserådstimen og klaget over at en gutt i klassen hadde kalt dem bitch. Jeg hørte på hva de hadde å fortelle og lovet å prate med gutten det gjaldt.

Kan tro han må ha svettet, stakkars gutten som hadde hørt det som ble sagt bak den tynne veggen. Jeg ventet kanskje 10 minutter før jeg kalte han til meg, ikke for å være slem, men fordi jeg misliker konflikter og synes fjortisproblemer er så.. vel.. fjortis!

Grunnen til at gutten hadde brukt ufine ord mot jentene, var at de herset med han. Han ga eksempler på ting de hadde sagt og gjort, og fortalte at han slengte ut: "Dere kan nok være prinsesser hjemme, men her på skolen kan dere faktisk ikke styre folk rundt!" Gutten sa han angret på at han sa det. Allerede da ordene var ute av munnen, visste han at han hadde gått for langt, sa han. Jeg slet virkelig med å holde maska. "Mhmm? Du sa det ja." kommenterte jeg og forsøkte å gjemme smilet.

Det var ingen vei utenom, begge parter i denne hersing- og navnekalling-saken måtte møtes. Jeg hentet alle elevene ut på gangen, og gutten fortalte sin oppfatning av saken. Jentene sa at de skjønte at de ikke har vært så greie. Gutten sa at han fant jenter forvirrende og skiftende, og han skjønner ikke hvorfor de blir så fort sure. Jentene sa det samme om han. Jeg oppfordret jentene til å gi beskjed om at utsagnet oppfattes som sårende, når anklagede ikke skjønner at han sårer dem. De var enige om at det var mange små misforståelser som ballet på seg, og uten min påskynding, beklaget begge parter sin oppførsel.

I dag pellet en av jentene ut bling-bling fra dekselet til telefonen sin. Hele pulten var full av små diamanter. Jeg kom inn og skulle ha en liten innledning om nytestamentet før elevene fikk jobbe med oppgaver. "Kan jeg få en", spurte jeg jenta med telefonen. Hun så litt usikker ut, skulle jeg konfiskere mobilen kanskje? Jeg tok den ene glitterkula og klistret den på siden høyre side av nesa og startet presentasjonen min.

Da elevene etter 10 minutter fikk utdelt ark, hadde plutselig glitterdiamantene spredt seg til resten av gjengen. Jeg gikk rundt i klasserommet for å svare på hva en "hyrde" er for noe og hva det vil si å "gjemme alt dette i sitt hjerte og grunne på det". Halvparten av jentene hadde en falsk nesepiercing på samme måte som meg. Det var som vi hadde laget en gjengmarkør.

Fjortiser er søte. Jeg er glad jeg besto den første meklingen i "han sa, hun sa, han sa, hun sa", og jeg er glad jeg fikk være med å pierce meg med bling fra et ødelagt deksel.

Thanksgiving hos oss

Dette året var Thanksgiving tidligere enn amerikanere er vant til. Fra tre ulike hold, fikk jeg beskjed om at Thanksgiving er 4.torsdag i november. Det er det ikke. Det er den 3.torsdagen i november. Vi feiret likevel thanksgiving 1.desember, fordi ei venninne av Min kom på besøk fra England for å være med. Hun fikk flere ganger høre at Thanksgiving ble utsatt på grunn av henne.

Det kan fort bli dyrt med alle ingrediensene til en perfekt Thanksgivingfeiring. Det tar mye tid å lage alle rettene. Jeg hadde verken lyst å bruke tiden eller pengene på å gjensskape en amerikansk tradisjon her i Norge. Vi inviterte andre amerikanere og fordelte oppgaver.

Bordet ble satt opp og jeg lette over hele huset etter stoler. Det ble et par malekrakker for å få plass til 11. Serviset til mormor hadde akkurat 11 hele tallerkener. Min og jeg hadde påtatt oss å steike kalkuner, og siden ingen andre tilbydde seg, laget vi også pumpkin pie kvelden før.

Kjenner du mannen min rett,
er det lite som kan gå galt med bacon!

Når kalkunens bein ikke bindes,
ser den skikkelig vulgær ut...

 Menyen bestod av kalkun, saus, salat med chevre, stuffing av loff, stuffing av grønnsaker (paleo-versjon), smør med appelsin og tranebær, green bean casserole. Det var også planlagt å ha potetstappe, løksuffle og brød, men hun som skulle ha med det, var på standby og måtte ut på et oppdrag. Da vi var nesten ferdige å spise, møtte hun endelig opp.

Dessertbordet var også en opplevelse.

Oreo ostekake, hjemmelaget iskrem, to typer pumkin pie, flarn og tre typer småkjeks (en av mine elever gikk fra dør til dør og solgte til inntekt for Polen-tur samme dag som vi feiret Thanksgiving )

Dette innlegget er mest for å skryte av all maten! Vi snakket ikke noe om hvorfor vi feirer Thanksgiving, ikke noe om hva vi har å takke for heller. Jeg hadde lagt ned regelen om at for å være med på denne feiring, må man være amerikansk, sammen med amerikaner eller ha en sterk tilknytning til denne amerikanske tradisjonen.

Det ble en vellykket feiring. Dagen etter spiste vi restefrokost med noen overnattingsgjester og kjørte Mins venninnne til flyplassen. Så mye har vi jobbet med oppussing de siste månedene, at Min sa: "Selv med all stresset med gjester, rydding og matlaging, så har dette vært den mest avslappende helga på lenge!"

Endelig flyttet opp

Det nærmer seg jul. Jeg har hengt opp julestrømpene på gardinstanga, satt en nisse i trebilen jeg kjøpte i USA før vi flyttet hjem og satt opp julekrybba med to hellige familier og en haug med nissedverger. Klementin nummer to er fortært og det lukter fremdeles appelsin i stua.

Vi  har flyttet opp en etasje. Etter mange måneder har vi endelig fått opp sofaen, stoler, gardiner og tv-en. Fint å ha ei stue med varmepumpe i grunnen. Kjøkkenet har vi malt lyseblått, men beholdt 1950-talls skapene. Alt er så smalt og skapene er nøye konstruert, og nå når jeg skal ta ut av oppvaskmaskinen, trenger jeg knapt nok bevege beina. Jeg sitter i den brunsvarte skinnsofaen og ser på gatelysene og bilene som kjører i det fjerne.

Skrytehylla mi med mye amerikansk-importert mat

En kald høstdag vandret en liten kattunge inn i treningssenteret til Min. Katten var utsultet og heiv seg over noen tørre kjeks, klatret på folk som tok armhevinger og gikk i beina på folk og søkte oppmerksomhet. Første dagen kastet Min henne ut, men da katten neste morgen stod og ventet på Min, hadde han ikke hjerte til å la henne fryse ute hele helga.

Attila, heter det lille monsteret av en kattunge vi tok til oss. Katten vi har fra før, var ikke særlig begeistret, og han tilbringer nå mye tid ute. Min og jeg stenger av og til Attila ute på terrassen for å ha litt kvalitetstid med katten som pleide å være enekatt. Kanskje ikke det beste å gjøre hvis man er foreldre til ekte mennesker :-S

Min har lagt seg i senga med pc-en. Jeg har rettet engelsk- og nynorsktentamener i går og i dag. Jeg har ei bunke til med engelsk, men jeg orker ikke fortsette på det nå.

Pa polski

Flyturen gikk fint, mannen min var nervøs, snakket fort og fragmentert,  og jeg så hvordan kjeven arbeidet da vi skulle lande. Jeg tok bilde av han da flyet haddde landet, sa at dette er Min som overlevd flyturen. Han tok kamerat fra meg og tok bilde av meg og sa «Dette er Ena som er en dust»

Alle pasasjerene ble stuet sammen på en buss, og da Min og jeg kom ut av flyet, lente jeg meg mot han og sa «Vi bør kanskje tone ned vitsingen litt, men akkurat nå er det så passende med ‘In sovjet russia..’» Det manglet innkastere på bussen, jeg tror ikke nordmenn er komfortable med å skvise seg inn på overfylte busser. 100 meter lenger framme, var vi ved flyplassen. Det hadde vært raskere å gå for de første som gikk av flyet.

Rullebåndet med bagasjen var tjåka fullt, og jeg syntes jeg så bagen til Min på båndet. Et øyeblikk senere var den borte, og jeg stilte meg opp ved tollstasjonen og kikket på alle folks bagasje. Hvorfor vil noen stjele en stor shabby duffelbag? Dongribukser, t-skjorter, litt toalettsaker, håndkle og undertøy. Ikke er det bøker i sekken hans, fordi han har lesebrett i håndbagasjen. Min kom etter en stund med bagen sin og kofferten min, og vi lo litt av begges paranoia for bagasjerøveri.

Tollerne på flyplassen i Krakow var ikke-eksisterende. Det var en sluse for eu-folk, en sluse for de som skal fortolle noe, en for de som ikke har med noe ulovlig. Det var ingen kontroll. Hvorfor skal noen smugle alkohol fra Norge uansett? Det er jo rimeligere i Polen.

Leiebilfolka hadde kontor like ved utgangen av utland-terminalen. Jeg gikk fram til luka og sa «Dobry djen.. Do you speak english», og fikk spørsmål om hvilket språk «Dobry djen» liksom skulle være. På polsk heter visst «God dag» «Djendobry». Jeg har blandet sammen rekkefølgen på ordene overalt vi har vært i dag. Får som regel et smil og en korreksjon tilbake.

Leiebilen er helt super, går på diesel og liker å kjøre fort. Etter ti minutter fant endelig gps-en signalene og klarte å veilede oss til hotellet vårt i Kazimirez-området. Vi bor i den tidligere gettoen. Hotellet er pusset opp i nyere tid, og det er glinsende rent overalt. Det finnes ikke aircondition, så hele tiden vi på rommet, er naken-tid. Akkurat nå ligger Min på gulvet og leser superhelt-tegneserier på pc-en sin.

Ettermiddagen brukte vi på å slappe av på hotellet, og i kveldingen gikk vi ut for å se på det jødiske området og gamlebyen. Vi fant en bar som het Alkymi hvor vi bestilte øl. Min var helt fascinert av inventaret, og erklærte at når vi en gang kjøper oss et hus på landet, er det slik han vil det skal se ut. Veggene var av mur, det var smijern i taket, en gammel peis oppe ved baren og møblene var eldgamle trebenker og bord. 

Hjemme i Norge er vi sjelden ute og spiser, og når vi først gjør det, bestiller vi aldri forrett. Denne kvelden var Min helt opphengt i å få seg forrett, og vi gikk fra restaurant til restaurant og tittet på menyene de hadde ute. Jeg var sulten og kunne egentlig slå meg ned hvor som helst, men Min ville ha forrett. Et sted spurte jeg innkaster-jenta om de serverer forretter, og hun svarte «Yes of course». Mannen min fikk se menyen et øyeblikk og jenta førte oss inn en gang og ned ei trapp. Vi kom ned i en murkjeller, hvor taket var dekket av røde tepper, alle bordene hadde lamper og i smijernstrappa hang det røde juletrelys. 

Middagen var god, men trøttheten begynte å sige på. Vi fikk regningen og betalte rundt 300 kroner for forretter, hovedretter og drikke. Utfor restaurant så vi at vi var på markedsplassen. Det regnet litt, men lufta var fremdeles varm, så det gjorde ikke så mye. Retningssansen min er ikke alltid til å stole på, og jeg fant ut etter å  ha gått rundt markedsplassen at vi trenger kaffe før vi legger opp ruta for hjemturen. Min hadde vondt i hodet, bestilte iskaffe og ble kvalm i tillegg. Han hadde glemt at iskaffe i Europa betyr varm kaffe med is og krem på toppen.

Selv om Min ikke var i toppform, var jeg i strålende humør. Det var så mange sjokoladesjapper og spesialbutikker på vei nedover mot hotellet vårt. Jeg klarte å villede oss mot en jødisk kirkegård, men etter å konsultere gateskiltene og kartet, var det mulig å finne igjen brua. 

Det er kjekt å være i et land hvor vi ikke helt forstår skiltene og hvor kun fantasien setter grenser for hva polske ord betyr og samtaler inneholder. Min har en formening om at folks karakter kan røpes ved å se på hvordan de behandler servitører. Spesielt i et fremmed land, hvis man tillater seg å være ufordragelig mot servitørene, sier det noe om hva slags menneskesyn man har og hvordan man er som menneske. 

Vi var innom en liten døgnåpen sjappe på vei mot hotellet. Jeg skulle ha noe frukt og to unge gutter stod foran grønnsaksavdelingen. Jeg sa «oprostite» og gikk forbi dem. De flirte og lo, den ene snakket til meg og pekte på et skilt som hang over hodet på dem. Jeg hadde plukket opp en klase med bananer i det en butikkekspediør kom bort til meg. Jeg aner ikke hva han sa, men jeg kjente jeg ble litt varm i hodet. Ungguttene godtet seg skikkelig over at jeg hadde gått inn på forbudt område. Ekspeditøren tok vennlig bananene fra meg og la dem på vekta. Jeg bestilte også to epler på norsk-engelsk og takket veldig på polsk. Guttene ville vrenge seg av latter. Snakk om å være arrogant og uforstående utlending. Jeg fant Min igjen lenger inne i butikken, og jeg lo mens jeg forklarte hva som hadde skjedd. Heldigvis ble det ikke noen ubehagelig stemning, både ekspeditøren og guttene jeg snek i køen for tok det hele med godt humør.

Det begynner å bli sent. Utfor hotellet hører vi folk le og snakke. Trikken går forbi med jevne mellomrom og det hviner som om noen hyler av fryd når den svinger. Det lørdag kveld i en europeisk storby, og Min og jeg skal gå til sengs som et gammelt ektepar

Vil ikke være til pynt

En ny kulturforskjell jeg kjente på i går: Hvordan skal kona opptre ved besøk av mannens venner? Jeg har vokst opp med en far som har "gutteklubb" annenhver måned, og mor og søsknene mine var ikke ønsket velkommen. Jeg har tidligere hatt venninner på besøk og etter kort tid har Min tatt på seg øreklokker og forsvunnet inn i et pc-spill.

I går inviterte han med seg noen venner hjem på middag. Jeg hadde laget greske kjøttboller og vi spiste sammen. Ei venninne sendte melding og ville finne på noe. Egentlig hadde det vært veldig praktisk om jeg kunne dratt ut og truffet henne, men jeg har jo skjønt såpass at jeg bør være tilstede når Min har besøk. Jeg spurte derfor om jeg kunne invitere henne også, noe Min ikke så poenget med.

Det jeg reagerer på, er at de tre guttene skal sitte og prate om sine ting, og ha meg med. Hvorfor skal jeg være "the pretty little wife" som deltar litt i samtaler når det angår meg, men i diskusjon om hvilke biler eller strippere som er kjekkest å se på, har jeg ikke noe å bidra med. De snakker om sine kjærester og koner og jeg sitter i hjørnet på sofaen og smiler og trekker på skuldrene.

Da jeg utpå kvelden fikk Min på tomannshånd, sa jeg at jeg ikke likte situasjonen. Han trenger å være med sine mannlige kompiser på egenhånd. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke venninna mi kan være med også, kan ikke hun og jeg være i et annet rom? Min synes ikke det for mye å forlange at vi skal underholde gjester en kveld uten at venninnene mine må være med. Kan ikke jeg bare være hyggelig og være med i samtalene?

For noen måneder siden var en kamerat av Min på besøk, og da ville jeg at de to skulle dra på sightseeing alene, jeg ville heller male et av soverommene på loftet. Mannen min var helt frustrert over hvor lite sensitiv jeg var. Han savner jo USA hver eneste dag, og når endelig noen fra barndommen hans dukker opp, vil ikke jeg være med. Dette er så viktig for han, og jeg gir blanke faen i å tilbringe tid sammen med mennesker som betyr noe for han. Her eskalerte krangelen, fordi jeg så tydelig for meg at om vi hadde bodd i USA og ei venninne kom på besøk, da ville jeg vært mektig irritert om Min ikke lot oss være i fred.

Slik jeg forstår det, er det forventet at vi skal framstå som et ektepar i amerikansk sosial omgangskrets, mens blant nordmenn, er det viktig å være med egne venner og ha samtaler med venninner og kamerater uten partneren til stede.

Da vi la oss i går, prøvde jeg å snu situasjonen. "Se for deg", sa jeg, "at Malene og Olivia, var her på middag. Ville du tilbrakt hele kvelden pratet med oss?" (Malene er dama til Morris, Olivia er ei amerikansk jente jeg kommer godt overens med). Han var litt stille før han svarte "maybe". Han ble stille igjen, så sa han: "Jeg skjønner hva du mener nå." Stille. "But it doesn't make you right."
Latter.
Vi kan ikke forvente at alt skal gå smertefritt. Selv om verken Min eller jeg anser oss svært høytidelige og formelle, er det kulturforskjeller som treffer langt inn hva vi anser som anstendig. Forhåpentligvis kan vi snakke gjennom hvordan det passer seg å opptre ved besøk av kun den ene partens venner.

Stikke vekk fra oppussingens mas

Oppussing er litt slitsomt. Jeg kjenner jeg er ganske sliten og avskrudd. Orker ikke være sosial og skal sende Min avgårde på fest alene i kveld. Nå holder vi på å sette opp baderomsplater i dusjen; mye saging, liming, skruing og måling. I ganske varierende rekkefølge. Vi maler også soverom, isolerer loftet og maler baderomslister. I dag måtte jeg gripe tak i noe lite og konkret, så jeg har sortert klær i klesskapene våre og lagt sammen 3 puljer 40graders vask.

Tidligere i dag var Min og jeg på Bygg og skulle velge maling til baderomsveggene. Vi syntes ikke noen av våtromstapetene var noe å samle på, så etter samtale med far og onkler, fant vi ut at vi tapetserer veggene og maler ensfarget med våtromsmaling. Det tok oss lengre tid å velge tonen av gråfarge til veggene på badet enn det tok oss å bestemme fargen i stua. Vi får nå gråttspraglete golvbelegg, hvitmalte baderomsmøbler og mørke blågråe vegger.

Jeg var innom soverommet for å hente noe, og så et lite murmeldyr liggende på sengekanten. Stille og forsiktig listet jeg meg ut igjen og fant kameraet. Katten sov fremdeles og jeg var heldig å få tatt disse bildene:

Det frister å følge kattens eksempel. Jeg er trøtt og vil helst være ferdig med oppussing nå. Lurer på hva vi skal gjøre med helgene når vi endelig er ferdige..?

Ny matside

I dag har jeg laget pizzadeig uten hvete, samt brukt opp det glutenfrie melet til muffinsrøre. Jeg startet også en ny side med matoppskrifter, kalt "Drop the bread" - kutt ut brødet. Det er vel den enkleste måten å forklare kostholdet mitt på. Mens jeg skreiv inn oppskrifta på pc-en, gomlet jeg på en av muffinsene.

Katten kom krypende og la seg på fanget. Langhåret, våt og kosete som han er, skulle han ligge med hodet oppå hånda mi.Det er en merkelig følelse å ha en ekstra belastning på høyre håndflate når over lengre tid. Jeg har fremdeles ikke fått hånda mi tilbake.



Katten la seg på fanget mens jeg spiste muffins og som jeg flere ganger har fått erfare, smuler jo med glutenfri bakst en del. Hver gang jeg kikker den på den murrende tigeren blir jeg litt forskrekket over de brune flekkene på pelsen, så kommer jeg på at det er jo jeg som har smulet på han.

Men tilbake til den nye bloggen! Jeg har tenkt å poste oppskrifter og bilder av maten. Hadde aldri planlagt å bli matblogger, men det er greit for min egen del å holde oversikten over hva som har funket og hva som ikke er så godt. Og så håper jeg jo at det kan være til hjelp for andre.

Katten ble irritert da jeg tok for mange bilder av han. Stakkars lille udyret vårt.

slitelag på gulv av tre, betong eller lettbetong

Golvbelegg er et merkelig ord. "Golv" er jo greit nok, det beskriver jo stedet ordet sikter til, men "belegg" er snodig. Hva er belegg? Belegg er noe ekkelt du har på tennene som du bør pusse vekk. Hva om det er satt sammen av "be" og "legg". Leggene er jo ganske nær gulvet, i kraft av å henge fast i beina. Kanskje man skal be leggene om golv? Eller er det golvet som skal be leggen om noe?

Nei, det er jo selvsagt "golvbelegg" som i "å legge". Gulvbelegg - altså et lag plastikk med mønster eller farge som skal legges på gulvet. Egentlig burde det vel vært "golvbelagt"? Når en snakker om å legge ting på noe; ost og skinke er eksempler på "pålegg", noe du spiser på skiva. "Onlay" på engelsk om du vil.

Vi skal lage bad på loftet hjemme hos oss, og golvleggeren har snakket med Min om hva slags underlag det må være før golvbelegget. Faren min lette etter det norske ordet "membran" og ba Min tenke på hva golvleggeren hadde sagt. "Oh yes, golvpålegg" utbrøt han. Mor og jeg kikket raskt på hverandre, lattermilde. Jeg fant ordet membran ved å gå gjennom en nettside som selger fliser, og vi fikk utløp for latteren og rettet den mot far som ikke visste at "sealing" er "membran" på norsk.

Gutta skulle opp på loftet en tur og se på hva og hvordan de kan bygge veggene og legge golvet, og Min gjentok ordet "golvpålegg" på vei ut av stua. Jeg kan jo ikke rette på han, golvpålegg er jo et fantastisk ord! Det gir jo totalt mening i sammenhengen.

Hvor trygge er norske vennskap?

Det er ikke lett å være ny på et sted og bygge vennskap i en annen kultur. Min har vært i Norge i to år, har knyttet nære vennskap med andre amerikanere og har funnet likesinnede nordmenn. I helga la vi lister i stua og faren min snakket om ei sag som han eier sammen med kompisen. Min mente at sånne investeringer burde han og Morris også gjøre. Morris er amerikansk, men har kjøpt hus sammen med ei norsk jente, og vi har mye med dette paret å gjøre. I helga snakket Min om framtida som om Norge er plassen han vil bli.

I dag kom syrlige og negative tilbakemeldinger på en oppdatering på facebook. Min tok utgangspunkt i Rødts forslag om å skattelegge inntekter over 1,5 millioner med 100%, og kommenterte at Rødt tydeligvis ikke vil at noen skal streve for mer enn middelmådighet. Dette tolket en del av hans norske venner som et angrep på de som tjener mindre enn 1,5 millioner, og Min ble anklaget for å dømme mennesker etter hva de har på konto, ikke hva slags personer de er. En sa til og med at han ikke vil trene sammen med Min lenger.

Jeg ringte Min for å informere om noe med badegulvet og gulvleggeren, og fikk en frustrert, skuffet og sint ektemann på tråden. Hvordan kan folk som har kjent han i snart to år, velge å tolke utsagnet om samfunnets økonomiske utvikling som et angrep på dem? Kjenner de ikke hans holdninger og verdier? Min har lagt så mye energi ned i å forstå tankegangen til sine norske venner, og til gjengjeld har de ikke brydd seg om å forstå han. Jeg synes ikke måten han ordla seg på var feil, jeg synes det var prippent og fjortisjentete å vri det han skreiv til å bety at folk som tjener mindre enn 1,5 millioner = middelmådige mennesker.

Dette gjør at han ikke har lyst å bo i Norge lenger, betrodde Min meg. Skal det alltid være slik at han må passe hver ting han sier, at folk kutter kontakten tvert om han ordlegger seg på en måte som kan misforstås. Er ikke folk han anser som venner rause nok til å si ”han maser om et eller annet politisk, jaja, det var tåpelig formulert”. Hvorfor skal han investere i vennskap når vennene ikke aksepterer en flåsete kommentar. Skal han alltid være den underdanige som misforstår kulturen og må krype til korset og unnskylde at de andre misforstår?

Det er ikke lett å være fremmed i et nytt land. Det er situasjoner som røsker i grunnvollene av det du tror du er trygt og de du tror du kan stole på. For noen måneder siden fikk Min en aha-opplevelse om hvor sympatien ligger, etter en krangel hvor broren min og faren min tok mitt parti. Om noe skjærer seg mellom oss, vil det alltid være Min sin feil.

Hvem har han egentlig her som forstår og forsvarer hans side, når vennene markerer avsky for den minste misforståelse?

Streik

Sitter på jobb mens kollegene mine streiker. Dagen i dag har gått fort, jeg har rettet RLE-prosjekt og snakket med de 5-6 andre kollegene som ikke er tatt ut i streik. Burde vel skrevet om lærerlønna og sammenligningsgrunnlaget, men det er oppussing som opptar meg mest i dag.

Parketten er lagt, vi hadde hjelp av to venner på pinsedagen og fikk skjøvet alt på plass. Mannen min er ganske egenrådig, mente den ene parketthjelperen. Han hadde saget til en planke og hisset seg opp over at ei flis spratt ut. Jeg fortalte rolig at det gjør ingenting, den delen av planken blir dekket av lista i neste omgang. Til tross for at de andre også forsikret han om det var okay, stormet Min ut for å pusse og lime på den stakkars enden som mistet ei flis.

Vi så han ikke på noen minutter, men etter hvert kom han inn, noe molefunken, og hadde innsett at det var kanskje ikke så viktig å få den flisa til å limes på igjen. "I'm quite myopic, sometimes", sa han. Jeg lurte på hva "myopic" betyr, og han gjentok at han er rimelig dum noen ganger.  Det demret litt for meg, "myopic" er jo den tekniske betegnelsen på nærsynhet.

Fant 4 år gammel sofa på Finn til 3000 kr. Det kommer seg!

Gulvet kom på plass. Vinduskarmene har fått første strøk hvitmaling. Jeg er på telefonen med far for å koordinere lån av bil for å kjøpe nye gulvlister. Det er kjekt når det skjer noe i oppussingen. Lenge har det stått stilt. Jeg har malt noen vinduskarmer, flyttet på skap, gjort klar til å male, men ikke begynt. Nå har vi ekstern hjelp noen kvelder, og det er godt å få litt press på seg til å skaffe materialer og prosjekter.




I morgen får jeg telefon fra "hu som kan med det derre byggegreiene" i et byggefirma.Vi trenger noen til å legge gulvbelegg på badet vårt. Jeg fortalte han stakkaren som jeg snakket med halv fire, at "byggegreienedama" godt kan ringe meg i morgen, jeg er en av få lærere som ikke er tatt ut streik. Morgendagen skal tilbringes på kontoret, med mye sortering og organisering av papirer. Litt deilig å ha en skole uten elever.

Skrevet onsdag 30.5. Ikke publisert pga internettproblemer

Barn må man jo ha! Eller?

Endelig litt sommervarme. Det har vokst høye strå på plenen vår, og jeg fant fram gressklipperen i dag. Tror all bensinen har lekket ut over vinteren. Det samme skjedde i fjor vår, jeg fikk ikke gang på maskinen. Da måtte jeg fylle bensin. Denne gang måtte jeg fylle bensin, forsøke å starte motoren, la den vente noen timer, prøve igjen, la den vente. Så plutselig fikk motoren fres på seg og jeg kunne slå høyet på nedre del av plenen.

Min er på jobb, jeg har laget rødbeteburgere og satt båtpoteter i ovnen. I bakgrunnen på pc-en har jeg nrk og programmet er "Barn for en hver pris". Merkelig hvor sterk den lysten til å få barn kan være. Da jeg vokste opp var det noen naboer som ikke fikk egne barn. Dama i dette paret ble deprimert og taklet ikke være i nærheten av andre barn. Jeg håper jo at Min og jeg kan få egne barn en dag, men jeg håper ikke jeg vil være så desperat at vi går til sæddonasjon, embyroadapsjon eller surrogati.

Lurer på hvordan det er å vokse opp som et sterkt ønsket barn uten biologisk tilknytning til foreldrene. Jeg vet jeg slekter sånn på mine foreldre og besteforeldre. Ikke bare i oppførsel, men også i interesser og tankebaner. Kanskje det ikke betyr så mye så lenge man vokser opp og vet at man ikke slekter på foreldrene. Det er ikke alltid de biologiske foreldrene er de beste for barnet.

Nå ligger jeg på terrassen og nyter de siste solstrålene. Kom over en blogg som handler om hveteintoleranse tidligere i dag, og kjente jeg ble helt overrasket over hvor mye jeg kjenner meg igjen i. På lørdag var jeg i byen med noen venner, var innom et bakeri og kjøpte en glutenfri kanelbolle. Magen min blåste seg opp og ble skikkelig ekkel. Bollen er selvsagt laget av hvetestivelse!
Nå må jeg sjekke om båtpotetene snart er klare. Klokka nærmer seg halv ni, Min er nok på vei hjem, og programmet om barnløshet er snart slutt.

Hasta la bye-bye!

Hvete og den indre slåsskampen

Drikker øl fra et mikrobryggeri som ikke er kjent enda. Luksus! Moesen øl brygges rett i nabolaget, og forrige helg var jeg den første betalende kunden. Jeg skulle i bursdag til en ølfantast og syntes det var vanskelig å finne øl på polet som denne mannen ikke har prøvd før. Løsningen ble Carlottas barnebarn og kontaktene hennes. Kjøpte noen flasker til meg og Min også, så nå sitter vi her midt i uka med hver vår mikrobryggeriøl.

Låner ei bok av ei venninne som heter Wheat Belly (nå kan du gjette; boka eller venninna mi). Denne boka tar for seg grunnene til at hvete fører til overvekt, diabetes og mageproblemer. Det vi kjenner som vanlig hvetemel har bare eksistert de siste 50-60 åra. Kornsorten er modifisert til å stå i mot sykdom og til å vokse lavere og utenpå kornaksene. Slik jeg forstår det, er det denne nye hveten som gjør at blodsukkeret går opp, du blir raskt sulten igjen, og det skaper en avhengighet til brødvarer.



Selv har jeg ikke cølikai, og sikkert ikke glutenallergi heller. Men jeg spiser ikke brød lenger og forsøker å bytte ut stivelse som ris og poteter med grønnsaker. Det kan være fordi det vår, det kan være fordi sola skinner, og det kan være  jeg har en visshet om hva jeg skal gjøre til høsten, men energinivået mitt er mye bedre nå enn det var i høst, januar og februar. Jeg tror det har noe med hvete å gjøre.

Januar måned prøvde jeg glutenfrie produkter, men merket ingen forskjell. Ikke rart det, de fleste erstatningsproduktene inneholder jo maismel, hvetestivelse og andre typer insulinøkende meltyper. De dagene jeg har spist havregryn, middagsmat og frukt, har jeg hatt det veldig fint, både i magen, humøret og i hodet.

Selv om jeg egentlig vet at jeg blir dårlig av å spise brødmat (oppblåst og vond mage, hodepine og irritabel), spiste jeg i dag 3 lapper på jobb. Senere hos Carlotta spiste jeg to rosinbrødskiver. Til middag laget jeg panert torsk. Og nå, nå som jeg vet at kroppen er rimelig full av hvete, kan jeg fortsette destrueringen med en øl som mest sannsynlig ikke er glutenfri.

Krokbøyd over dørkarmen stod jeg og klaget over kramper i magen min, og Min kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville meg selv så vondt. Jeg burde jo nå vite at hvete ikke er bra for meg. Jeg vet det så inderlig godt. Nå har hodepinen kommet og dunker forsiktig i tinningene mine. Jeg kan si jeg samler bevis for framtiden. Jeg samler erfaringer som jeg kan se tilbake på når kakene eller bakverket frister. Det er jo en erfaring det også. Og ølen var god.

Vellykket pedagogikk

-Jeg fikk et kompliment i dag, fortalte jeg Min da vi stod ute foran grillen og vurderte om flintsteika kunne legges på. Min begynte å le fordi det høres ut som jeg ikke får nok komplimenter fra han. Komplimenter fra elever er sjeldnere.

To jenter satt på en benk da jeg gikk forbi. Jeg hilste på dem, og de ga tegn til at de ville si meg noe.
-Si det du, sa den ene.
-Nei, si det du. Det er så flaut.
-Det var noe vi skulle si deg for lenge siden, men så turde vi ikke. (Jeg har ingen minner om akkurat denne "lenge siden")
-Ok, det er det at.. Vi liker deg! Vi liker deg fordi du ikke har noen favoritter. Du velger deg ikke ut noen du liker bedre. Og så er du så snill med oss alle. Vi liker deg bedre enn de andre lærerne.

Jeg takket for det de sa, og forklarte at jeg forsøker å se hele grunnen til at eleven er i dårlig humør eller kommer for seint. Som regel stikker det noe dypere. Jentene på benken nikket og smilte. Det som gjør dette komplimentet ganske unikt, er at disse jentene ikke ga noe godt førsteinntrykk. De var snobbete og frekke i begynnelsen av året. Den ene tok jeg ut på gangen og forklarte hvorfor hun ikke kunne på å hoie og skrike og forstyrre andre. Høflig ba jeg henne om å være litt roligere.

Jeg har ikke tenkt på at jeg ikke har favoritter. Det er noen elever jeg kjenner meg mer igjen i enn andre, men jeg forventer at alle småtrolla skal være voksne mennesker. Jeg hadde en vikartime i kunst og håndverk en gang, og de bråkete elevene kommenterte at jeg var "snill" som ikke klikket når miniatyrdøra spratt i været og landet på genseren min. Det var ganske humor hvordan ispinnene som skulle vært en del av et lite hus satt seg fast i strikkegenseren. -Når dere er greie med meg, er jeg grei med dere, svarte jeg bare når de lurte på hvorfor jeg ikke ble sint. Det er godt å se at pedagogikken jeg ble oppfostret på virker i skolehverdagen.

Forresten roste jeg en sterkt dyslektisk unge for hans spontanitet. Der de andre på gruppa skrev hele setninger på engelsk, hadde han bare skrevet oversettelser av glosene. Da vi gikk gjennom setningene elevene hadde skrevet, diktet dyslektikeren opp setninger som passet inn. Han holdt halvveis over arket sitt, så jeg antar at han brukte teknikker fra da han skulle late som om han kunne lese og skrive. På veien ut av rommet, var denne gutten litt treigere enn de andre, og jeg fortalte han at jeg var imponert over hvordan han kunne improvisere setninger på engelsk. Han tok det helt på sparket. Det var jo kjempebra! Stakkars gutten som vanligvis er kjapp i replikken, hadde ikke noe sleivrete å komme med.

Det har i grunnen vært en fin dag på jobb. Karbonadene ble kullsvidd på grillen, men sommerpotetene og flintsteika smakte godt.

Oppussingens mellommenneskelige frustrasjoner

Tror ikke jeg er langsint, men jeg er nok langirritert. Min kom hjem fra USA i går, fornøyd med å ha vært på seminar og lykkelig over å være hjemme. Jeg har malt et par rom på loftet mens han var borte. Polakken vi har leid inn har satt opp gipsplater i stua. Jeg hadde planer om å male gangen i 2. etasje, men ble så stakkarslig syk på søndag.

I dag, 1.mai, begynte jeg med å banke og trekke ut spiker i listene før siste strøk med maling. På terrassen over satt Min med en bok og et frukfat og vi fleipet om hvordan rollene er snudd. Hvem er kona nå lissom? Jeg malte listene til stua og gikk over til å male listene til badet. Da det var gjort, hadde jeg fremdeles mye oljemaling igjen. Jeg gikk løs på skapdørene til badet.

Min kom hjem fra trening, spiste middagsrester fra i går, fant from motorsaga og kom bort til meg der jeg malte. Stolt viste jeg fram hvordan jeg hadde forvandlet de grelle trefargede skapene til idyllisk gammeldagse skapdører. Skapdørene har smale planker stilt på skrå, slik at det kommer luft inn mellom plankene, men kondensert vanndamp kan ikke legge seg på innsiden. Min kastet et blikk på skapene og kommenterte at jeg hadde brukt for mye maling og måtte skrape det bort. Jeg forsøkte å forklare at det er nødvendig med så mye maling for å dekke alt det brune treverket mellom plankene. Jeg måtte likevel bruke penselen og dra vekk maling, mente Min. Jeg ga han penselen og gikk inn for å lete etter en smalere pensel.

Da jeg ikke kunne finne penselen, gikk jeg ut igjen og fortalte Min at jeg setter pris på tips og tilbakemeldinger, men når det første jeg får høre er noe negativt, blir jeg veldig defansiv. Jeg syntes det var en stor forandring med malingen på skapene, kunne ikke han se det? Han svarte at han forstod og at han nå skjønte hvorfor det var nødvendig å skvise maling inn mellom skråplankene.

Hele ettermiddagen har jeg vært litt snurt. Jeg bruker så mye tid på oppussing, jeg har malt MYE i det siste. Kan jeg ikke få litt kred for det da? Det er jo tåpelig, jeg trenger da ikke en annen person til å klappe meg på hodet og si "flink pike". Er ikke sint, bare irritert. Og nå irriterer jeg meg over at jeg bruker så mye energi på å være irritert.

Men skapene ser nydelige ut!

Hvor lenge må sopp koke for ikke å smake sopp?

Jeg innbiller meg selv at jeg er kjempeglad i sopp. Jeg driver og snikinnfører sopp i middager som biff og omeletter, fordi Min som ikke liker konsistensen, ikke skal sette seg på bakbena. Nå står det ei gryte med linsesuppe, ørret og soppbiter og koker på komfyren. Jeg er innom i blant og sjekker smaken på soppen, og jeg aner ikke hvor lenge den skal stå slik å putre for å få bort gummisålesmaken.

Jeg er alene hjemme denne helga, og kjøpte inn en stor pakke med sjampingjongblanding. I går steikte jeg sopp med pepper og fløte og stekte ørret i samme panna. Ørret er en rar fisk, jeg tror aldri det har smakt godt når jeg har lagt ørret, og fisken er så rosa og bløt inni at jeg ikke vet om den er ferdigstekt eller ei. Soppen derimot, var gjennomstekt og nesten svartbrent.

I dag har jeg vært i byen sammen med ei venninne og fått opplæring i ulike typer mel og stivelse. Både magesmerter og hodepine vitner om at gluten ikke er noe som egner seg for meg. Har fått tak i rismel, yam-mel, risspaghetti og brekkbønnenudler. Det jeg ikke kjøpte, var tapiokastivelse. Jeg synes tapioka smaker grusomt. Det er konsistensen på tapiokagele som tar knekken på appetiten min. Første gang jeg prøvde tapioka var på en halloweenfest, og da var merkelappen på beholderen "hjernemasse". Hadde det ikke vært for den grusomme konsistensen på tapiokagele, kunne jeg kanskje prøvd tapiokamel.

Og når vi så snakker om ubehagelige konsistenser. Soppen på kjøkkenet er fremdeles som et stykke skinnjakke, den glir ned, men har ingen smak i seg selv. Jeg tror jeg gir opp forsøket med å sønderkoke sopp, og holder meg til sviddsteking i stedet. Linsene og ørreten faktisk smaker ganske godt sammenlignet med soppen. Middag!

Fortsette som lærer?

Jeg hadde en kjip første time på jobb i går. Elevene har om lyrikk, og jeg kom på mens jeg stod foran tavla hvor intenst jeg misliker dikttolkning. Husker fra da jeg studerte nordisk at foreleseren klarte å tolke et dikt om "en svart fugl som flyr over vannet" til å handle om døden. Jeg så ikke det. Ikke i det hele tatt. Fugler skal kvitre, men denne fuglen i diktet, den skrek mens den fløy. Enda et tegn på døden. Jeg liker dikt som har et innhold jeg forstår med første gangs lesning. Jeg liker dikt med morsomme poenger, ordklang og fine metaforer. Elevene mine fikk i oppdrag å velge seg ut et dikt de skal tolke. Jeg anbefalte dem å samarbeide om å finne den dypere  meningen.

På ettermiddagen i går gikk jeg til Carlotta med noen havrekjeks som Min kjøpte av unge fotballspillere. Jeg ringte på, åpnet døra og ropte "hallo", og gikk inn i stua. Carlotta kom mot meg og sa at det var fint at jeg kom, hun så bare på tv. Hun trodde hun hadde hørt meg tidligere på dagen også og hadde satt døra ulåst i tilfelle jeg ville komme. Jeg visste jeg hadde 5-6 norskstiler igjen å rette, stiler jeg har omtalt som "de siste norskstilene jeg skal rette noensinne". Carlotta og jeg strikket på hver våre sokker, jeg fikk høre flere historier om livet rett etter krigen, og hvem som har bodd i nabolaget vårt tidligere. 


Hele uka har jeg gitt norskelevene beskjed om at de får tilbakemelding på bokmåltentamen på fredag. Senest 1.time i går lovet jeg å legge karakterene ut på nettsiden deres.  Jeg utsatte likevel rettingen, tenkte at det kan jeg vel så gjerne gjøre etter å ha hentet Min, kjøpt parkett til stuegulvet, laget middag og slappet av litt. 


Mens jeg ventet på at Min skulle gjøre seg ferdig med å trene 18-19-åringene, begynte jeg å telle undervisningstimer og forestille meg en ny timeplan. Jeg har nå 
4 t norsk, 
2 t engelsk, 
2 t engelsk støtte, 
2 t 8.trinn tysk, 
2 t 10.trinn tysk, 
2 t rle, 
1 t utv. 
Denne sammensetningen fører til mye planlegging og mye retting. 

Jeg begynte med tysken; tenkte at egentlig er det kjekt å undervise i tysk, engelsk er også et supert fag å undervise i fordi elevene jeg har i engelsk er så kjekke! Om jeg kunne sluppet norskfaget, som jeg irriterer meg over så mye (nynorsk, muntlig karakter, sammensatte tekster, karakter på tekster en har lagt personligheten sin i), og heller hatt norsk støtte (små grupper med svake elever, fokus på grunnleggende lese- og skriveferdigheter). Hadde det vært bedre? 
Da kunne timeplanen min sett slik ut:
4 t norsk støtte
2 t engelsk
2 t engelsk støtte
2 t tysk 9.trinn
2 t tysk 8.trinn
2 t rle
Jeg kunne eventuelt hatt to klasser i engelsk, altså 2 timer ekstra. Det er flere av de som har engelsk dette året, som ikke ønsker å fortsette med engelsk. Kanskje jeg skal snakke med rektor om muligheten til å få en slik timeplan neste år, fortsette å være lærer likevel. Jeg har litt lyst å følge 8.klassen min videre.

Jeg stod i treningslokalet og trippet, gikk bort til Min og spurte "Hvorfor vil jeg ikke fortsette som lærer". Min svarte at jeg ikke kan fordra de lille drittungene. Ja. jo.. Jeg misliker gruppen med fjortiser som flokker seg og protesterer på å bli kastet ut i friminuttene og som angir hverandre for snusbruk. Men klassen min, småtrolla i klassen min, dem liker jeg.

Etter paleo-middagen bestående av svinefilet og stekte grønnsaker, begynte jeg å rette de siste stilene. Jeg lette gjentatte ganger etter å finne grunnene til at jeg ville ha en annen jobb enn lærer. Hvorfor har jeg plutselig endret innstilling? Har det med tanken på å bli kvitt norskfaget? Har det med kostholdsendring og mer overskudd? Handler det om å velge en lett utvei for å slippe jobbjakt? Hvorfor vil jeg plutselig fortsette?


I går tenkte jeg at jeg måtte sove på det, at jeg må la tanken synke inn. Nå tror jeg at jeg må snakke med min mor som har lyttet til all frustrasjonen over lærergjerningen. Foreldrene mine kommer innom i dag for å hjelpe oss med oppussingsvalg. Vi vurderer å rive veggene i stua for å isolere, deretter sette opp gipsplater. Kranen på kjøkkenet lekker og må byttes. Er det noe vi kan gjøre selv, eller må vi ha rørlegger inn? Jeg er litt oppspilt over alle mulighetene nå. Skal jeg fortsette med trygg inntekt og samme kollegaer og elever? Skal jeg bryte tvert og finne meg ny jobb over sommeren?

Hagearbeid i påskeferien

Jeg leste nettopp i en nettavis at en mann har skåret av seg tre fingre på ei sag - mektig glad for at Min har sine fingre i behold. Vi har fjernet halve bedet for trær, busker, planter, lyng og blomster. I den andre delen av bedet gjenstår utfordringene bjørketre, random rødt tre og en 2 meter høy kristtornbusk (som jeg skamferte med hekksaks i fjor).

Lunsj består av restemat for oss. Min har funnet ei flaske sterkøl fra et lokalbryggeri og koser seg med laktosefri krempasta. Jeg fortært bacalao og plommepai, kjenner sola varme på de bleike leggene mine og funderer på hvordan jeg skal gå fram i hagen.

Språklig nytt er at mold ikke heter "mould" på engelsk, det heter "soil". Min snakker om "stumps" hvor jeg mener stubbe. Han kjenner til ordet "ferie" fra mine gledesutbrudd i oktober og desember, og da tante og onkel var innom tidligere, fikk han forklaring på hva første del av "påskeferie" betyr. "Hagearbeid" er også et ord Min bør skjønne, fordi han kommenterte på engelsk da jeg forklarte tanta mi at jeg ønsker en vinterhage på terrassen.

Vi skal plante grønnsaker. Jeg har kjøpt frø til brekkbønner, paprika og gulrøtter. Det blir ikke potetbønder av oss, men Min vil gjerne dyrke mais. Det er amerikanerne det, putter mais i alt de kan få til. Mmm, plommepai mellom tennene. Fram til plommetreet i hagen gir frukter, kan jeg kokkelere med bær fra frysern.

Min skal snakke med faren på skype, men han er ikke online enda. Triumferende kom han ut og erklærte: "Yea-yeah! I'm sit her with my chocolate, my book, my beer and my babe!"

Sjølvmelding og melding til seg sjølv.

I går var eg på jobbintervju. Eg skrøyte på meg at eg likar skjema og tykkjer det er spanande å fylle ut sjølvmeldingar, for eksempel. Visste du at det i sjølvmeldinga for næringsdrivande er ein rubrikk kor ein skal krysse av om ein i 2011 har eigd eit kraftverk? Verken eg eller intervjuaren veit kor vanleg det er å skaffe seg kraftverk når ein begynner for seg sjølv.

Dette året er fyrste gong eg ser Min si sjølvmelding, og no er eg litt i tvil om eg likar skjema så godt som eg påstod i går. Eg sit i godstolen med ein kopp kaffi og sjokolade, Min høyrer på musikk og les Fake Science og ler høgt innimellom. Eg rullar med auga og les om næringsoppgåve, RF-1224, fordeling av næringsinntekt og personinntekt. Er dette verkeleg noko eg likar å fylle fredagskveldane mine med?

Jobbintervjuet gjekk greit nok, men eg trur det skin gjennom at eg ikkje likar å alltid kle meg fint og kjøre staselege bilar. Eg kan tenkje meg ein jobb eg kan sykle til, eg vil gjerne ha same lønna som no og sleppe å handtere ufordragelege sjølvopptatte tenåringar. Om eg kan få ein kontorjobb, kan eg saktens setje meg inn i all verdens skjemaer. Eg vil gjerne vere god på noko og kjenne at eg får det til.

Sjølvmelding som til meg sjølv: Gjer ferdig Min sitt papirarbeid, søk etter jobbar og skriv dei forbaska søknadane. No har eg ei veke påskeferie. Gjer noko anna enn å syte.

Mystisk gjest i stova

Eg sat i lenestolen og las oppdateringane på Facebook. Jakken hadde eg framleis på meg fordi det er kaldt i stova. Eg såg på statusar om grøne påskekyllingar, valdelege dataspel, babyar som gjer vordande mødre kvalme. Så plutseleg kjente at stolen blei dratt bakover.

Eg er aleine heime, pulsen min steig raskt og augo utvida seg. Kva er det som skjer? Kven er det som dreg meg bakover? Så kom eg på den einaste logiske slutningen, og eg sa: "Hei Magnus". Katten Magnus hadde hoppa opp på rygglenet for å vere nærmare meg. No ligg han her og mel og sukkar så søtt.

Der blei det stille. Katten søv no oppå rygglenet.

No høyrer eg berre kranen på kjøkkenet som dryp og lydane frå facebook som fortel meg at venninna mi vil møte meg mondag i påskeveka.

Eg har det travelt. Eg er lei av prøveretting og oppgåveskriving. Eg vil ha ein jobb kor eg kan ha fritid utanom. Eg treng verkeleg å finne noko anna.

Katten vrir seg og blundar med augo. No støtter han seg mot hovudet mitt for å halde seg på rygglenet. Han mel igjen heilt nære øyret mitt. Eg kjenner meg roleg.

Ukeslutt og blinddate-helgebesøk

Det er fredag kveld, har steikt fire brett med sjokolademuffins, drikker rødvin og hører på Min og Pretorious snakke om trening og ulike typer knebøy. Det har vært en lang uke på jobb, har skrevet tilbakemeldinger til foreldrekonferanser og hatt mange vikartimer. Noen dager er flotte, herlig respons på hva jeg underviser og måten jeg snakker med elevene på.

I går var jeg på basar med Carlotta, dattera og barnebarnet hennes. Tantungen til dattera var også med. Det er noe spesielt å sitte rundt duk-dekkede bord og høre på den yngre Telemarkpresten fortelle om hvorfor han har de spesielle presteklærne og synge "å jeg elsker Jesus". Det er litt spennende å kjøpe årer og følge med på tallene som leses opp. Jeg vant en pakke med rett-i-koppen kakao, kvikk lunch og te. Carlotta som vanligvis er ganske pratsom når jeg er på besøk, men med datter og datterdatter var det kanskje ikke lett å komme til orde.

Tankene surrer litt i ring. Jeg tenker på jobben, på elevene og hva de har skrevet på heldagsprøvene, hører på Min og Pretorious, kjenner hvordan øyelokkene sakte lukker seg. Pretorious er fra Oslo og jeg har kost meg på jobb med å fortelle at vi har besøk av en fyr mannen min har truffet på nettet. Første gangen vi treffer Pretorious, god match med interesser, humor og personlighet.

I morgen har Min invitert alle kundene fra treningssenteret sitt på fest hos oss. Med femti gjester må jeg steike minst 12 pakker kjøttdeig til chili con carne-gryteretten. Det er også St.Patricksday i morgen, og jeg skal lage et fruktfat i regnbuefarger: jordbær, cantalopemelon, ananas, kiwi, blåbær, druer. Sjokolademuffinsene jeg steikte i kveld skal pyntes med grønn glasur og være St. Patties-snacks.