En ny kulturforskjell jeg kjente på i går: Hvordan skal kona opptre ved besøk av mannens venner? Jeg har vokst opp med en far som har "gutteklubb" annenhver måned, og mor og søsknene mine var ikke ønsket velkommen. Jeg har tidligere hatt venninner på besøk og etter kort tid har Min tatt på seg øreklokker og forsvunnet inn i et pc-spill.
I går inviterte han med seg noen venner hjem på middag. Jeg hadde laget greske kjøttboller og vi spiste sammen. Ei venninne sendte melding og ville finne på noe. Egentlig hadde det vært veldig praktisk om jeg kunne dratt ut og truffet henne, men jeg har jo skjønt såpass at jeg bør være tilstede når Min har besøk. Jeg spurte derfor om jeg kunne invitere henne også, noe Min ikke så poenget med.
Det jeg reagerer på, er at de tre guttene skal sitte og prate om sine ting, og ha meg med. Hvorfor skal jeg være "the pretty little wife" som deltar litt i samtaler når det angår meg, men i diskusjon om hvilke biler eller strippere som er kjekkest å se på, har jeg ikke noe å bidra med. De snakker om sine kjærester og koner og jeg sitter i hjørnet på sofaen og smiler og trekker på skuldrene.
Da jeg utpå kvelden fikk Min på tomannshånd, sa jeg at jeg ikke likte situasjonen. Han trenger å være med sine mannlige kompiser på egenhånd. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke venninna mi kan være med også, kan ikke hun og jeg være i et annet rom? Min synes ikke det for mye å forlange at vi skal underholde gjester en kveld uten at venninnene mine må være med. Kan ikke jeg bare være hyggelig og være med i samtalene?
For noen måneder siden var en kamerat av Min på besøk, og da ville jeg at de to skulle dra på sightseeing alene, jeg ville heller male et av soverommene på loftet. Mannen min var helt frustrert over hvor lite sensitiv jeg var. Han savner jo USA hver eneste dag, og når endelig noen fra barndommen hans dukker opp, vil ikke jeg være med. Dette er så viktig for han, og jeg gir blanke faen i å tilbringe tid sammen med mennesker som betyr noe for han. Her eskalerte krangelen, fordi jeg så tydelig for meg at om vi hadde bodd i USA og ei venninne kom på besøk, da ville jeg vært mektig irritert om Min ikke lot oss være i fred.
Slik jeg forstår det, er det forventet at vi skal framstå som et ektepar i amerikansk sosial omgangskrets, mens blant nordmenn, er det viktig å være med egne venner og ha samtaler med venninner og kamerater uten partneren til stede.
Da vi la oss i går, prøvde jeg å snu situasjonen. "Se for deg", sa jeg, "at Malene og Olivia, var her på middag. Ville du tilbrakt hele kvelden pratet med oss?" (Malene er dama til Morris, Olivia er ei amerikansk jente jeg kommer godt overens med). Han var litt stille før han svarte "maybe". Han ble stille igjen, så sa han: "Jeg skjønner hva du mener nå." Stille. "But it doesn't make you right."
Latter.
Vi kan ikke forvente at alt skal gå smertefritt. Selv om verken Min eller jeg anser oss svært høytidelige og formelle, er det kulturforskjeller som treffer langt inn hva vi anser som anstendig. Forhåpentligvis kan vi snakke gjennom hvordan det passer seg å opptre ved besøk av kun den ene partens venner.
No comments:
Post a Comment