Vellykket pedagogikk

-Jeg fikk et kompliment i dag, fortalte jeg Min da vi stod ute foran grillen og vurderte om flintsteika kunne legges på. Min begynte å le fordi det høres ut som jeg ikke får nok komplimenter fra han. Komplimenter fra elever er sjeldnere.

To jenter satt på en benk da jeg gikk forbi. Jeg hilste på dem, og de ga tegn til at de ville si meg noe.
-Si det du, sa den ene.
-Nei, si det du. Det er så flaut.
-Det var noe vi skulle si deg for lenge siden, men så turde vi ikke. (Jeg har ingen minner om akkurat denne "lenge siden")
-Ok, det er det at.. Vi liker deg! Vi liker deg fordi du ikke har noen favoritter. Du velger deg ikke ut noen du liker bedre. Og så er du så snill med oss alle. Vi liker deg bedre enn de andre lærerne.

Jeg takket for det de sa, og forklarte at jeg forsøker å se hele grunnen til at eleven er i dårlig humør eller kommer for seint. Som regel stikker det noe dypere. Jentene på benken nikket og smilte. Det som gjør dette komplimentet ganske unikt, er at disse jentene ikke ga noe godt førsteinntrykk. De var snobbete og frekke i begynnelsen av året. Den ene tok jeg ut på gangen og forklarte hvorfor hun ikke kunne på å hoie og skrike og forstyrre andre. Høflig ba jeg henne om å være litt roligere.

Jeg har ikke tenkt på at jeg ikke har favoritter. Det er noen elever jeg kjenner meg mer igjen i enn andre, men jeg forventer at alle småtrolla skal være voksne mennesker. Jeg hadde en vikartime i kunst og håndverk en gang, og de bråkete elevene kommenterte at jeg var "snill" som ikke klikket når miniatyrdøra spratt i været og landet på genseren min. Det var ganske humor hvordan ispinnene som skulle vært en del av et lite hus satt seg fast i strikkegenseren. -Når dere er greie med meg, er jeg grei med dere, svarte jeg bare når de lurte på hvorfor jeg ikke ble sint. Det er godt å se at pedagogikken jeg ble oppfostret på virker i skolehverdagen.

Forresten roste jeg en sterkt dyslektisk unge for hans spontanitet. Der de andre på gruppa skrev hele setninger på engelsk, hadde han bare skrevet oversettelser av glosene. Da vi gikk gjennom setningene elevene hadde skrevet, diktet dyslektikeren opp setninger som passet inn. Han holdt halvveis over arket sitt, så jeg antar at han brukte teknikker fra da han skulle late som om han kunne lese og skrive. På veien ut av rommet, var denne gutten litt treigere enn de andre, og jeg fortalte han at jeg var imponert over hvordan han kunne improvisere setninger på engelsk. Han tok det helt på sparket. Det var jo kjempebra! Stakkars gutten som vanligvis er kjapp i replikken, hadde ikke noe sleivrete å komme med.

Det har i grunnen vært en fin dag på jobb. Karbonadene ble kullsvidd på grillen, men sommerpotetene og flintsteika smakte godt.