Julegleding og julesavning

Det gikk plutselig opp for meg at jeg har en hel uke til med juleferie! Det er 3.juledag i dag, og jeg skal på jobb på onsdag om ei uke. Da må jeg klare å gjøre mer med oppussing enn jeg har gjort de siste tre dagene!

Julefeiringen gikk godt. Julaften var vi hos mine foreldre og overraskende nok var søskenbarna mine der også. Mor hadde sendt invitasjon via icloud til meg og søsknene mine, og i den invitasjonen stod det ingenting om dalfolket. Det var jo hyggelig at de var der, men det hadde vært hyggeligere om jeg hadde hatt med gave til småtrolla deres.

Fenalår hører til i juletider. At Min fikk en svær kniv til jul, var en innbydelse til et noe teatralsk bilde..

Pinnekjøttet fortært, tyske julekaker på bordet, presskannekaffe med grut, julen var i hus. Minsten fra dalen måtte lese til-og-fra-lapper og dele ut pakkene. Søsknene mine og jeg fikk penger av farmor, og da Min fikk hjemmestrikka sokker i gave, jublet han, og sa: "Hun bruker på dere, men på meg bruker hun tid!"

Det er hardt å feire jul i et annet land, det er vanskelig å være borte fra familien. Det er nå halvannet år siden vi har vært i USA, og Min hadde skikkelig hjemlengsel. Det føles ikke som jul, mente han. Det er ikke lett å gjenskape en julestemning, og selv om det er annerledes, håper jeg at det likevel er fint.

Jeg bakte Swedish Coffee Bread og Tea Ring, noe som i svigermors oppskrifter kalte på crisco og lard, men i praksis kun er bladkrans med kanel og sukker og kardemommekrans. Olivia ga Min oppskrift på eggnog som hun hadde laget selv, og Min slo fast at den han laget selv smaker bedre enn det man kjøper i butikken. De siste dagene har han helt eggnog i kaffen sin om morgenen. Alkoholfri eggnog altså.

Bedre sent enn lenge etterpå, sa en kamerat av faren min for lenge siden. Jeg synes det er godt sagt. I dag sendte jeg julegaver til svigerfamilie og julebrev til norsk familie. Summen kom på nette 808 kroner for 4 pakker og en et titalls brev. Det er sprøtt når det er dyrere å sende en pakke enn verdien av innholdet.

Min snakket med familien på telefonen 1.juledag, og de sendte ham på rundgang til søskenbarn, tanter og besteforeldre. I morgen skal han skype med faren. Det er godt det finnes kommunikasjonsmåter å nå hverandre på, det gjør at Min smiler litt mer i timene etterpå.

Juleferiefrokost

Endelig juleferie! Etter en intens uke med karakterføring, skjemautfylling, nye opplæringsplaner, leting etter søknader om fravær og fritak fra karakterer, har jeg endelig fått fri.

I går kveld var jeg på jentekveld hos ei venninne og spiste grøt og vafler, mens Min var på juleølsmakekveld. Han ville bli henta, og som faren min sier, er det konens plikt å hente mannen på fest. De hadde hatt en forrykende kveld, gjengen som vurderte 10 ulike sorter juleøl. Min hørtes ut som en autocorrect på iphone når han leste hva han hadde skrevet som vurdering.

Kaffe, juice, stekte egg, poteter stekt i baconfett og sprøsteikt bacon

Etter å ha drømt om oppussing, utleie og klasseframføringer, vekket Min meg med skikkelig bacon-infisert frokost.

Han la ei mandarin på tallerkenen min for å gjøre det hele litt sunnere.

Fjortiskrangling og falske piercinger

Fjortiser er skikkelig søte! Forrige uke fikk jeg mitt første oppdrag som fredsmekler og sannhetsgransker. To av jentene kom til meg i klasserådstimen og klaget over at en gutt i klassen hadde kalt dem bitch. Jeg hørte på hva de hadde å fortelle og lovet å prate med gutten det gjaldt.

Kan tro han må ha svettet, stakkars gutten som hadde hørt det som ble sagt bak den tynne veggen. Jeg ventet kanskje 10 minutter før jeg kalte han til meg, ikke for å være slem, men fordi jeg misliker konflikter og synes fjortisproblemer er så.. vel.. fjortis!

Grunnen til at gutten hadde brukt ufine ord mot jentene, var at de herset med han. Han ga eksempler på ting de hadde sagt og gjort, og fortalte at han slengte ut: "Dere kan nok være prinsesser hjemme, men her på skolen kan dere faktisk ikke styre folk rundt!" Gutten sa han angret på at han sa det. Allerede da ordene var ute av munnen, visste han at han hadde gått for langt, sa han. Jeg slet virkelig med å holde maska. "Mhmm? Du sa det ja." kommenterte jeg og forsøkte å gjemme smilet.

Det var ingen vei utenom, begge parter i denne hersing- og navnekalling-saken måtte møtes. Jeg hentet alle elevene ut på gangen, og gutten fortalte sin oppfatning av saken. Jentene sa at de skjønte at de ikke har vært så greie. Gutten sa at han fant jenter forvirrende og skiftende, og han skjønner ikke hvorfor de blir så fort sure. Jentene sa det samme om han. Jeg oppfordret jentene til å gi beskjed om at utsagnet oppfattes som sårende, når anklagede ikke skjønner at han sårer dem. De var enige om at det var mange små misforståelser som ballet på seg, og uten min påskynding, beklaget begge parter sin oppførsel.

I dag pellet en av jentene ut bling-bling fra dekselet til telefonen sin. Hele pulten var full av små diamanter. Jeg kom inn og skulle ha en liten innledning om nytestamentet før elevene fikk jobbe med oppgaver. "Kan jeg få en", spurte jeg jenta med telefonen. Hun så litt usikker ut, skulle jeg konfiskere mobilen kanskje? Jeg tok den ene glitterkula og klistret den på siden høyre side av nesa og startet presentasjonen min.

Da elevene etter 10 minutter fikk utdelt ark, hadde plutselig glitterdiamantene spredt seg til resten av gjengen. Jeg gikk rundt i klasserommet for å svare på hva en "hyrde" er for noe og hva det vil si å "gjemme alt dette i sitt hjerte og grunne på det". Halvparten av jentene hadde en falsk nesepiercing på samme måte som meg. Det var som vi hadde laget en gjengmarkør.

Fjortiser er søte. Jeg er glad jeg besto den første meklingen i "han sa, hun sa, han sa, hun sa", og jeg er glad jeg fikk være med å pierce meg med bling fra et ødelagt deksel.

Thanksgiving hos oss

Dette året var Thanksgiving tidligere enn amerikanere er vant til. Fra tre ulike hold, fikk jeg beskjed om at Thanksgiving er 4.torsdag i november. Det er det ikke. Det er den 3.torsdagen i november. Vi feiret likevel thanksgiving 1.desember, fordi ei venninne av Min kom på besøk fra England for å være med. Hun fikk flere ganger høre at Thanksgiving ble utsatt på grunn av henne.

Det kan fort bli dyrt med alle ingrediensene til en perfekt Thanksgivingfeiring. Det tar mye tid å lage alle rettene. Jeg hadde verken lyst å bruke tiden eller pengene på å gjensskape en amerikansk tradisjon her i Norge. Vi inviterte andre amerikanere og fordelte oppgaver.

Bordet ble satt opp og jeg lette over hele huset etter stoler. Det ble et par malekrakker for å få plass til 11. Serviset til mormor hadde akkurat 11 hele tallerkener. Min og jeg hadde påtatt oss å steike kalkuner, og siden ingen andre tilbydde seg, laget vi også pumpkin pie kvelden før.

Kjenner du mannen min rett,
er det lite som kan gå galt med bacon!

Når kalkunens bein ikke bindes,
ser den skikkelig vulgær ut...

 Menyen bestod av kalkun, saus, salat med chevre, stuffing av loff, stuffing av grønnsaker (paleo-versjon), smør med appelsin og tranebær, green bean casserole. Det var også planlagt å ha potetstappe, løksuffle og brød, men hun som skulle ha med det, var på standby og måtte ut på et oppdrag. Da vi var nesten ferdige å spise, møtte hun endelig opp.

Dessertbordet var også en opplevelse.

Oreo ostekake, hjemmelaget iskrem, to typer pumkin pie, flarn og tre typer småkjeks (en av mine elever gikk fra dør til dør og solgte til inntekt for Polen-tur samme dag som vi feiret Thanksgiving )

Dette innlegget er mest for å skryte av all maten! Vi snakket ikke noe om hvorfor vi feirer Thanksgiving, ikke noe om hva vi har å takke for heller. Jeg hadde lagt ned regelen om at for å være med på denne feiring, må man være amerikansk, sammen med amerikaner eller ha en sterk tilknytning til denne amerikanske tradisjonen.

Det ble en vellykket feiring. Dagen etter spiste vi restefrokost med noen overnattingsgjester og kjørte Mins venninnne til flyplassen. Så mye har vi jobbet med oppussing de siste månedene, at Min sa: "Selv med all stresset med gjester, rydding og matlaging, så har dette vært den mest avslappende helga på lenge!"

Endelig flyttet opp

Det nærmer seg jul. Jeg har hengt opp julestrømpene på gardinstanga, satt en nisse i trebilen jeg kjøpte i USA før vi flyttet hjem og satt opp julekrybba med to hellige familier og en haug med nissedverger. Klementin nummer to er fortært og det lukter fremdeles appelsin i stua.

Vi  har flyttet opp en etasje. Etter mange måneder har vi endelig fått opp sofaen, stoler, gardiner og tv-en. Fint å ha ei stue med varmepumpe i grunnen. Kjøkkenet har vi malt lyseblått, men beholdt 1950-talls skapene. Alt er så smalt og skapene er nøye konstruert, og nå når jeg skal ta ut av oppvaskmaskinen, trenger jeg knapt nok bevege beina. Jeg sitter i den brunsvarte skinnsofaen og ser på gatelysene og bilene som kjører i det fjerne.

Skrytehylla mi med mye amerikansk-importert mat

En kald høstdag vandret en liten kattunge inn i treningssenteret til Min. Katten var utsultet og heiv seg over noen tørre kjeks, klatret på folk som tok armhevinger og gikk i beina på folk og søkte oppmerksomhet. Første dagen kastet Min henne ut, men da katten neste morgen stod og ventet på Min, hadde han ikke hjerte til å la henne fryse ute hele helga.

Attila, heter det lille monsteret av en kattunge vi tok til oss. Katten vi har fra før, var ikke særlig begeistret, og han tilbringer nå mye tid ute. Min og jeg stenger av og til Attila ute på terrassen for å ha litt kvalitetstid med katten som pleide å være enekatt. Kanskje ikke det beste å gjøre hvis man er foreldre til ekte mennesker :-S

Min har lagt seg i senga med pc-en. Jeg har rettet engelsk- og nynorsktentamener i går og i dag. Jeg har ei bunke til med engelsk, men jeg orker ikke fortsette på det nå.