Hvor trygge er norske vennskap?

Det er ikke lett å være ny på et sted og bygge vennskap i en annen kultur. Min har vært i Norge i to år, har knyttet nære vennskap med andre amerikanere og har funnet likesinnede nordmenn. I helga la vi lister i stua og faren min snakket om ei sag som han eier sammen med kompisen. Min mente at sånne investeringer burde han og Morris også gjøre. Morris er amerikansk, men har kjøpt hus sammen med ei norsk jente, og vi har mye med dette paret å gjøre. I helga snakket Min om framtida som om Norge er plassen han vil bli.

I dag kom syrlige og negative tilbakemeldinger på en oppdatering på facebook. Min tok utgangspunkt i Rødts forslag om å skattelegge inntekter over 1,5 millioner med 100%, og kommenterte at Rødt tydeligvis ikke vil at noen skal streve for mer enn middelmådighet. Dette tolket en del av hans norske venner som et angrep på de som tjener mindre enn 1,5 millioner, og Min ble anklaget for å dømme mennesker etter hva de har på konto, ikke hva slags personer de er. En sa til og med at han ikke vil trene sammen med Min lenger.

Jeg ringte Min for å informere om noe med badegulvet og gulvleggeren, og fikk en frustrert, skuffet og sint ektemann på tråden. Hvordan kan folk som har kjent han i snart to år, velge å tolke utsagnet om samfunnets økonomiske utvikling som et angrep på dem? Kjenner de ikke hans holdninger og verdier? Min har lagt så mye energi ned i å forstå tankegangen til sine norske venner, og til gjengjeld har de ikke brydd seg om å forstå han. Jeg synes ikke måten han ordla seg på var feil, jeg synes det var prippent og fjortisjentete å vri det han skreiv til å bety at folk som tjener mindre enn 1,5 millioner = middelmådige mennesker.

Dette gjør at han ikke har lyst å bo i Norge lenger, betrodde Min meg. Skal det alltid være slik at han må passe hver ting han sier, at folk kutter kontakten tvert om han ordlegger seg på en måte som kan misforstås. Er ikke folk han anser som venner rause nok til å si ”han maser om et eller annet politisk, jaja, det var tåpelig formulert”. Hvorfor skal han investere i vennskap når vennene ikke aksepterer en flåsete kommentar. Skal han alltid være den underdanige som misforstår kulturen og må krype til korset og unnskylde at de andre misforstår?

Det er ikke lett å være fremmed i et nytt land. Det er situasjoner som røsker i grunnvollene av det du tror du er trygt og de du tror du kan stole på. For noen måneder siden fikk Min en aha-opplevelse om hvor sympatien ligger, etter en krangel hvor broren min og faren min tok mitt parti. Om noe skjærer seg mellom oss, vil det alltid være Min sin feil.

Hvem har han egentlig her som forstår og forsvarer hans side, når vennene markerer avsky for den minste misforståelse?