Barn må man jo ha! Eller?

Endelig litt sommervarme. Det har vokst høye strå på plenen vår, og jeg fant fram gressklipperen i dag. Tror all bensinen har lekket ut over vinteren. Det samme skjedde i fjor vår, jeg fikk ikke gang på maskinen. Da måtte jeg fylle bensin. Denne gang måtte jeg fylle bensin, forsøke å starte motoren, la den vente noen timer, prøve igjen, la den vente. Så plutselig fikk motoren fres på seg og jeg kunne slå høyet på nedre del av plenen.

Min er på jobb, jeg har laget rødbeteburgere og satt båtpoteter i ovnen. I bakgrunnen på pc-en har jeg nrk og programmet er "Barn for en hver pris". Merkelig hvor sterk den lysten til å få barn kan være. Da jeg vokste opp var det noen naboer som ikke fikk egne barn. Dama i dette paret ble deprimert og taklet ikke være i nærheten av andre barn. Jeg håper jo at Min og jeg kan få egne barn en dag, men jeg håper ikke jeg vil være så desperat at vi går til sæddonasjon, embyroadapsjon eller surrogati.

Lurer på hvordan det er å vokse opp som et sterkt ønsket barn uten biologisk tilknytning til foreldrene. Jeg vet jeg slekter sånn på mine foreldre og besteforeldre. Ikke bare i oppførsel, men også i interesser og tankebaner. Kanskje det ikke betyr så mye så lenge man vokser opp og vet at man ikke slekter på foreldrene. Det er ikke alltid de biologiske foreldrene er de beste for barnet.

Nå ligger jeg på terrassen og nyter de siste solstrålene. Kom over en blogg som handler om hveteintoleranse tidligere i dag, og kjente jeg ble helt overrasket over hvor mye jeg kjenner meg igjen i. På lørdag var jeg i byen med noen venner, var innom et bakeri og kjøpte en glutenfri kanelbolle. Magen min blåste seg opp og ble skikkelig ekkel. Bollen er selvsagt laget av hvetestivelse!
Nå må jeg sjekke om båtpotetene snart er klare. Klokka nærmer seg halv ni, Min er nok på vei hjem, og programmet om barnløshet er snart slutt.

Hasta la bye-bye!

Hvete og den indre slåsskampen

Drikker øl fra et mikrobryggeri som ikke er kjent enda. Luksus! Moesen øl brygges rett i nabolaget, og forrige helg var jeg den første betalende kunden. Jeg skulle i bursdag til en ølfantast og syntes det var vanskelig å finne øl på polet som denne mannen ikke har prøvd før. Løsningen ble Carlottas barnebarn og kontaktene hennes. Kjøpte noen flasker til meg og Min også, så nå sitter vi her midt i uka med hver vår mikrobryggeriøl.

Låner ei bok av ei venninne som heter Wheat Belly (nå kan du gjette; boka eller venninna mi). Denne boka tar for seg grunnene til at hvete fører til overvekt, diabetes og mageproblemer. Det vi kjenner som vanlig hvetemel har bare eksistert de siste 50-60 åra. Kornsorten er modifisert til å stå i mot sykdom og til å vokse lavere og utenpå kornaksene. Slik jeg forstår det, er det denne nye hveten som gjør at blodsukkeret går opp, du blir raskt sulten igjen, og det skaper en avhengighet til brødvarer.



Selv har jeg ikke cølikai, og sikkert ikke glutenallergi heller. Men jeg spiser ikke brød lenger og forsøker å bytte ut stivelse som ris og poteter med grønnsaker. Det kan være fordi det vår, det kan være fordi sola skinner, og det kan være  jeg har en visshet om hva jeg skal gjøre til høsten, men energinivået mitt er mye bedre nå enn det var i høst, januar og februar. Jeg tror det har noe med hvete å gjøre.

Januar måned prøvde jeg glutenfrie produkter, men merket ingen forskjell. Ikke rart det, de fleste erstatningsproduktene inneholder jo maismel, hvetestivelse og andre typer insulinøkende meltyper. De dagene jeg har spist havregryn, middagsmat og frukt, har jeg hatt det veldig fint, både i magen, humøret og i hodet.

Selv om jeg egentlig vet at jeg blir dårlig av å spise brødmat (oppblåst og vond mage, hodepine og irritabel), spiste jeg i dag 3 lapper på jobb. Senere hos Carlotta spiste jeg to rosinbrødskiver. Til middag laget jeg panert torsk. Og nå, nå som jeg vet at kroppen er rimelig full av hvete, kan jeg fortsette destrueringen med en øl som mest sannsynlig ikke er glutenfri.

Krokbøyd over dørkarmen stod jeg og klaget over kramper i magen min, og Min kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville meg selv så vondt. Jeg burde jo nå vite at hvete ikke er bra for meg. Jeg vet det så inderlig godt. Nå har hodepinen kommet og dunker forsiktig i tinningene mine. Jeg kan si jeg samler bevis for framtiden. Jeg samler erfaringer som jeg kan se tilbake på når kakene eller bakverket frister. Det er jo en erfaring det også. Og ølen var god.

Vellykket pedagogikk

-Jeg fikk et kompliment i dag, fortalte jeg Min da vi stod ute foran grillen og vurderte om flintsteika kunne legges på. Min begynte å le fordi det høres ut som jeg ikke får nok komplimenter fra han. Komplimenter fra elever er sjeldnere.

To jenter satt på en benk da jeg gikk forbi. Jeg hilste på dem, og de ga tegn til at de ville si meg noe.
-Si det du, sa den ene.
-Nei, si det du. Det er så flaut.
-Det var noe vi skulle si deg for lenge siden, men så turde vi ikke. (Jeg har ingen minner om akkurat denne "lenge siden")
-Ok, det er det at.. Vi liker deg! Vi liker deg fordi du ikke har noen favoritter. Du velger deg ikke ut noen du liker bedre. Og så er du så snill med oss alle. Vi liker deg bedre enn de andre lærerne.

Jeg takket for det de sa, og forklarte at jeg forsøker å se hele grunnen til at eleven er i dårlig humør eller kommer for seint. Som regel stikker det noe dypere. Jentene på benken nikket og smilte. Det som gjør dette komplimentet ganske unikt, er at disse jentene ikke ga noe godt førsteinntrykk. De var snobbete og frekke i begynnelsen av året. Den ene tok jeg ut på gangen og forklarte hvorfor hun ikke kunne på å hoie og skrike og forstyrre andre. Høflig ba jeg henne om å være litt roligere.

Jeg har ikke tenkt på at jeg ikke har favoritter. Det er noen elever jeg kjenner meg mer igjen i enn andre, men jeg forventer at alle småtrolla skal være voksne mennesker. Jeg hadde en vikartime i kunst og håndverk en gang, og de bråkete elevene kommenterte at jeg var "snill" som ikke klikket når miniatyrdøra spratt i været og landet på genseren min. Det var ganske humor hvordan ispinnene som skulle vært en del av et lite hus satt seg fast i strikkegenseren. -Når dere er greie med meg, er jeg grei med dere, svarte jeg bare når de lurte på hvorfor jeg ikke ble sint. Det er godt å se at pedagogikken jeg ble oppfostret på virker i skolehverdagen.

Forresten roste jeg en sterkt dyslektisk unge for hans spontanitet. Der de andre på gruppa skrev hele setninger på engelsk, hadde han bare skrevet oversettelser av glosene. Da vi gikk gjennom setningene elevene hadde skrevet, diktet dyslektikeren opp setninger som passet inn. Han holdt halvveis over arket sitt, så jeg antar at han brukte teknikker fra da han skulle late som om han kunne lese og skrive. På veien ut av rommet, var denne gutten litt treigere enn de andre, og jeg fortalte han at jeg var imponert over hvordan han kunne improvisere setninger på engelsk. Han tok det helt på sparket. Det var jo kjempebra! Stakkars gutten som vanligvis er kjapp i replikken, hadde ikke noe sleivrete å komme med.

Det har i grunnen vært en fin dag på jobb. Karbonadene ble kullsvidd på grillen, men sommerpotetene og flintsteika smakte godt.

Oppussingens mellommenneskelige frustrasjoner

Tror ikke jeg er langsint, men jeg er nok langirritert. Min kom hjem fra USA i går, fornøyd med å ha vært på seminar og lykkelig over å være hjemme. Jeg har malt et par rom på loftet mens han var borte. Polakken vi har leid inn har satt opp gipsplater i stua. Jeg hadde planer om å male gangen i 2. etasje, men ble så stakkarslig syk på søndag.

I dag, 1.mai, begynte jeg med å banke og trekke ut spiker i listene før siste strøk med maling. På terrassen over satt Min med en bok og et frukfat og vi fleipet om hvordan rollene er snudd. Hvem er kona nå lissom? Jeg malte listene til stua og gikk over til å male listene til badet. Da det var gjort, hadde jeg fremdeles mye oljemaling igjen. Jeg gikk løs på skapdørene til badet.

Min kom hjem fra trening, spiste middagsrester fra i går, fant from motorsaga og kom bort til meg der jeg malte. Stolt viste jeg fram hvordan jeg hadde forvandlet de grelle trefargede skapene til idyllisk gammeldagse skapdører. Skapdørene har smale planker stilt på skrå, slik at det kommer luft inn mellom plankene, men kondensert vanndamp kan ikke legge seg på innsiden. Min kastet et blikk på skapene og kommenterte at jeg hadde brukt for mye maling og måtte skrape det bort. Jeg forsøkte å forklare at det er nødvendig med så mye maling for å dekke alt det brune treverket mellom plankene. Jeg måtte likevel bruke penselen og dra vekk maling, mente Min. Jeg ga han penselen og gikk inn for å lete etter en smalere pensel.

Da jeg ikke kunne finne penselen, gikk jeg ut igjen og fortalte Min at jeg setter pris på tips og tilbakemeldinger, men når det første jeg får høre er noe negativt, blir jeg veldig defansiv. Jeg syntes det var en stor forandring med malingen på skapene, kunne ikke han se det? Han svarte at han forstod og at han nå skjønte hvorfor det var nødvendig å skvise maling inn mellom skråplankene.

Hele ettermiddagen har jeg vært litt snurt. Jeg bruker så mye tid på oppussing, jeg har malt MYE i det siste. Kan jeg ikke få litt kred for det da? Det er jo tåpelig, jeg trenger da ikke en annen person til å klappe meg på hodet og si "flink pike". Er ikke sint, bare irritert. Og nå irriterer jeg meg over at jeg bruker så mye energi på å være irritert.

Men skapene ser nydelige ut!