Flyturen gikk fint, mannen min var nervøs, snakket fort og
fragmentert, og jeg så hvordan kjeven
arbeidet da vi skulle lande. Jeg tok bilde av han da flyet haddde landet, sa at
dette er Min som overlevd flyturen. Han tok kamerat fra meg og tok bilde av meg
og sa «Dette er Ena som er en dust»
Alle pasasjerene ble stuet sammen på en buss, og da Min og
jeg kom ut av flyet, lente jeg meg mot han og sa «Vi bør kanskje tone ned
vitsingen litt, men akkurat nå er det så passende med ‘In sovjet russia..’» Det
manglet innkastere på bussen, jeg tror ikke nordmenn er komfortable med å
skvise seg inn på overfylte busser. 100 meter lenger framme, var vi ved
flyplassen. Det hadde vært raskere å gå for de første som gikk av flyet.
Rullebåndet med bagasjen var tjåka fullt, og jeg syntes jeg
så bagen til Min på båndet. Et øyeblikk senere var den borte, og jeg stilte meg
opp ved tollstasjonen og kikket på alle folks bagasje. Hvorfor vil noen stjele
en stor shabby duffelbag? Dongribukser, t-skjorter, litt toalettsaker, håndkle
og undertøy. Ikke er det bøker i sekken hans, fordi han har lesebrett i
håndbagasjen. Min kom etter en stund med bagen sin og kofferten min, og vi lo
litt av begges paranoia for bagasjerøveri.
Tollerne på flyplassen i Krakow var ikke-eksisterende. Det
var en sluse for eu-folk, en sluse for de som skal fortolle noe, en for de som
ikke har med noe ulovlig. Det var ingen kontroll. Hvorfor skal noen smugle
alkohol fra Norge uansett? Det er jo rimeligere i Polen.
Leiebilfolka hadde kontor like ved utgangen av
utland-terminalen. Jeg gikk fram til luka og sa «Dobry djen.. Do you speak
english», og fikk spørsmål om hvilket språk «Dobry djen» liksom skulle være. På
polsk heter visst «God dag» «Djendobry». Jeg har blandet sammen rekkefølgen på
ordene overalt vi har vært i dag. Får som regel et smil og en korreksjon
tilbake.
Leiebilen er helt super, går på diesel og liker å kjøre
fort. Etter ti minutter fant endelig gps-en signalene og klarte å veilede oss
til hotellet vårt i Kazimirez-området. Vi bor i den tidligere gettoen. Hotellet
er pusset opp i nyere tid, og det er glinsende rent overalt. Det finnes ikke
aircondition, så hele tiden vi på rommet, er naken-tid. Akkurat nå ligger Min
på gulvet og leser superhelt-tegneserier på pc-en sin.
Ettermiddagen brukte vi på å slappe av på hotellet, og i kveldingen
gikk vi ut for å se på det jødiske området og gamlebyen. Vi fant en bar som het
Alkymi hvor vi bestilte øl. Min var helt fascinert av inventaret, og erklærte
at når vi en gang kjøper oss et hus på landet, er det slik han vil det skal se
ut. Veggene var av mur, det var smijern i taket, en gammel peis oppe ved baren
og møblene var eldgamle trebenker og bord.
Hjemme i Norge er vi sjelden ute og spiser, og når vi først
gjør det, bestiller vi aldri forrett. Denne kvelden var Min helt opphengt i å
få seg forrett, og vi gikk fra restaurant til restaurant og tittet på menyene
de hadde ute. Jeg var sulten og kunne egentlig slå meg ned hvor som helst, men
Min ville ha forrett. Et sted spurte jeg innkaster-jenta om de serverer
forretter, og hun svarte «Yes of course». Mannen min fikk se menyen et øyeblikk
og jenta førte oss inn en gang og ned ei trapp. Vi kom ned i en murkjeller,
hvor taket var dekket av røde tepper, alle bordene hadde lamper og i
smijernstrappa hang det røde juletrelys.
Middagen var god, men trøttheten begynte å sige på. Vi fikk
regningen og betalte rundt 300 kroner for forretter, hovedretter og drikke.
Utfor restaurant så vi at vi var på markedsplassen. Det regnet litt, men lufta
var fremdeles varm, så det gjorde ikke så mye. Retningssansen min er ikke
alltid til å stole på, og jeg fant ut etter å
ha gått rundt markedsplassen at vi trenger kaffe før vi legger opp ruta
for hjemturen. Min hadde vondt i hodet, bestilte iskaffe og ble kvalm i
tillegg. Han hadde glemt at iskaffe i Europa betyr varm kaffe med is og krem på
toppen.
Selv om Min ikke var i toppform, var jeg i strålende humør.
Det var så mange sjokoladesjapper og spesialbutikker på vei nedover mot
hotellet vårt. Jeg klarte å villede oss mot en jødisk kirkegård, men etter å
konsultere gateskiltene og kartet, var det mulig å finne igjen brua.
Det er kjekt å være i et land hvor vi ikke helt forstår
skiltene og hvor kun fantasien setter grenser for hva polske ord betyr og
samtaler inneholder. Min har en formening om at folks karakter kan røpes ved å
se på hvordan de behandler servitører. Spesielt i et fremmed land, hvis man
tillater seg å være ufordragelig mot servitørene, sier det noe om hva slags
menneskesyn man har og hvordan man er som menneske.
Vi var innom en liten døgnåpen sjappe på vei mot hotellet.
Jeg skulle ha noe frukt og to unge gutter stod foran grønnsaksavdelingen. Jeg
sa «oprostite» og gikk forbi dem. De flirte og lo, den ene snakket til meg og
pekte på et skilt som hang over hodet på dem. Jeg hadde plukket opp en klase
med bananer i det en butikkekspediør kom bort til meg. Jeg aner ikke hva han
sa, men jeg kjente jeg ble litt varm i hodet. Ungguttene godtet seg skikkelig
over at jeg hadde gått inn på forbudt område. Ekspeditøren tok vennlig bananene
fra meg og la dem på vekta. Jeg bestilte også to epler på norsk-engelsk og
takket veldig på polsk. Guttene ville vrenge seg av latter. Snakk om å være
arrogant og uforstående utlending. Jeg fant Min igjen lenger inne i butikken,
og jeg lo mens jeg forklarte hva som hadde skjedd. Heldigvis ble det ikke noen
ubehagelig stemning, både ekspeditøren og guttene jeg snek i køen for tok det
hele med godt humør.
Det begynner å bli sent. Utfor hotellet hører vi folk le og
snakke. Trikken går forbi med jevne mellomrom og det hviner som om noen hyler
av fryd når den svinger. Det lørdag kveld i en europeisk storby, og Min og jeg
skal gå til sengs som et gammelt ektepar
